Tone

Tone Brown Olerud (58) fra Rjukan kom til åpen psykiatrisk avdeling i Notodden i 2006 for å få hjelp til å sove. Innleggelsen ble starten på et tre år langt helvete.Knapt et halvt år senere hadde hun fått flere tunge psykiatriske diagnoser, medisiner og vedtak om tvang. Det viste seg at Tone led av mangel på vitaminet B12.

Tekst: Berit Kvifte Foto: Privat

Tone Oleruds møte med psykiatrien overgår enhver fantasi. Den startet i 2006 og er ennå ikke over.

‒ Da mitt tredje barn ble forløst med keisersnitt 1995, begynte mitt B12 nivå å synke ned mot 100. Blodprosenten var på 9,8. Jeg trodde det ville rette seg, men etterhvert ble jeg kraftløs, fikk hodepine, håret falt av, jeg fikk sår i munnvikene, neglene fliset seg og ville ikke gro, jeg ble sliten for den minste ting, kjente meg nedstemt, sov dårlig, matlysten ble dårlig og smakssansen sterkt nedsatt. Jeg ble også ustø i gangen og fikk mageproblemer med blodig avføring. Det skulle vise seg at jeg hadde Morbus Crohns, men det ble ikke klarlagt før 20 år senere, forteller Tone.

Mens barna var små jobbet Tone i hjemmesykepleien, men i mai 2006 måtte hun be legen om sykemelding. Hun var redd at hun ikke greide å gi nok omsorg til de gamle fordi hun knapt sov, spiste eller drakk.

‒ Jeg vandret rundt som et levende spøkelse. Jeg skalv hele tiden, sov knapt og fikk ikke i meg hverken vått eller tørt. Blodprøver viste at B12 lå på 81. I følge retningslinjene skal alle som har verdi under 100 umiddelbart behandles.

LES OGSÅ: Hva kan leger egentlig om B12?

Det var ikke fastlegen til Tone enig i. Han tolket retningslinjene annerledes og valgte å ta ytterligere blodprøver (MMA og homocystein) med det utfallet ble totalbildet at Tone befant seg i «gråsonen» for B-12-mangel. I retningslinjene står det at de to ekstra prøvene ikke trengs å tas når B-12 er under 100. Da kan resultatet tolkes feil.

‒ Fastlegen mente at jeg hadde psykiske symptomer og la meg inn på psykiatrisk avdeling på Notodden. Jeg var villig til alt, bare jeg fikk hjelp til å sove. Det skulle bli tre år i helvete, tvangsvedtak, 3000 medisindoser og malignt nevroleptikasyndrom som er en livstruende tilstand og som skyldes bivirkninger av psykofarmaka.

«Sannsynligvis schizofren»

I innleggelsesjournalen på psykiatrisk avdeling i Seljord står det: «Hun har B12 mangel, men har ikke fått behandling for dette».

‒ Psykiateren valgte å lene seg på fastlegens notat om at jeg ikke skulle ha behandling for mangelen. Den misforståelsen sendte meg fra åpen post til lukket avdeling i løpet av et knapt halvår, forteller Tone til TV-helse og leser høyt fra journalen som er innpå halvmeteren tykk. «Det trigger hennes Posttraumatsik Stressyndrom (PTSD) å gjenoppleve traumene hun har fra innleggelsen i psykiatrien, men det får gå.» Tone er opptatt av at flest mulig får et innblikk i hennes historie som viser hvor galt det kan gå når legene fortolker ting på egen måte. At selv de meste opplagte somatiske symptomer blir årsaksforklart med tunge psykiatriske diagnoser.

«Mest sannsynlig schizofreni» er psykiaterens konklusjon etter innkomstsamtalen. «Mest sannsynlig».... ‒ Uten å ha fastslått diagnosen 100 prosent, setter de meg på tung psykofarmaka, sier hun oppgitt.

I journalen til Tone står det at hun er lett deprimert og trenger hjelp til å få sove. Enn videre at hun ikke er suicidal, ikke er til fare for seg selv eller har tegn på psykose. Likevel settes trebarns‒moren på en cocktail av Efexor, Zyprexa og Sobril.

Dødssyk av medisinene

(foto: privat)

I desember 2006 ble Tone akutt kritisk syk av medisinene. I den daglige medisin‒cocktailen til Tone var 19 medikamenter mikset sammen.

‒ Veldig få kan noe særlig om bivirkningene til psykofarmaka og enda mindre om hva som kan skje når en haug av medisiner mikses. På det verste ble jeg proppet med 19 ulike psykofarmaka daglig. Det gikk fullstendig galt, forteller Tone.

Tone fikk malignt nevroleptikasyndrom (se fakta nederst i artikkelen) som skyldes alvorlige bivirkninger av medisinene hun fikk. Den alvorlige tilstanden ble ikke bedre av at legene la på Akiteton, som ikke skal gis om pasienten får dette syndromet.

«Jeg var sikker på at jeg kom til å dø»

‒ Blodtrykket var 69/49, jeg lå og kavet i mitt eget oppkast, var dehydrert, hadde 39 i feber og var stiv som en stokk i hele kroppen. Disse symptomene ble tolket og konkludert med som demens i frontallappen, hvilken ble skrevet inn i journalen min i begynnelsen av 2007, sier Tone.

Tone forteller videre til TV‒helse at det kanskje ikke er så merkelig at legene konkluderte som de de gjorde. Pasienter med uttalt B12‒mangel kan nemlig bli så fysisk og psykisk reduserte, at symptomene samlet kan ligne på demens. Det faktum gjør det enda mer skummelt.

LES OGSÅ: Får erstatning for manglende behandling for B12-mangel!

‒ Legene må ha flere tanker i hodet om de mistenker demens hos en yngre person. Ikke minst bør de sjekke B12 status i tillegg til stoffskifte siden tilstandene kan ligne på hverandre dersom de har vært ubehandlet over lang tid.

Tvangsvedtak

‒ Med «sannsynlig sinnslidelse», schizofreni, malignt nevroleptikasyndom, og demensdiagnose, ble det nå fattet vedtak på at jeg skulle sperres inne på lukket avdeling. Den alvorlige tilstanden, malignt nevroleptikasyndrom som er den mest alvorlige bivirkningen man kan få av psykofarmaka, ble hos meg tolket som alvorlig sinnslidelse og demens og i alle fall schizofreni, forteller Tone.

Tone ble påtvunget Trilafon - kjent som «svingdørssprøyta». Mange som får dette legemiddelet injisert kommer aldri ut av psykiatrien.

‒ Et sted inni meg skjønte jeg at jeg hadde to valg; komme meg ut av galskapen eller bli der og dø fra barna mine, sier hun og svelger tungt. Det er vondt å rippe opp i historien selv om hun har fortalt den flere ganger før i full offentlighet. Sist under Amaliedagene der Tone forteller sin sterke historie som inkluderer grove overgrep fra ansatte.

Vurdert og friskmeldt

Til tross for at Tone var neddopet på mange medisiner, var hun klar nok i hodet til å legge en plan for hvordan hun skulle komme seg ut av psykiatrien og få den riktige behandlingen. Hun forlangte at hun ville vurderes av Kontrollkommisjonen og deretter gjemte hun unna medisinene i en uke for å klarne i hodet.

‒ Det var så vidt jeg klarte å stå på beina, men i mars 2009 karret jeg meg avgårde til et møte med kommisjonen. Her ble jeg vurdert og målt opp og ned med det resultatet at tvangsparagrafen på meg ble opphevet. Jeg var fri og kunne reise hjem etter tre års kamp i psykiatrien der jeg kjempet for livet for å få den rette behandlingen, nemlig B 12, sier Tone.

«Kontrollkommisjonen slo fast at jeg ikke var sinnslidende og at behandlingen jeg hadde fått i psykiatrien var feil»

Halvannet år med abstinenser

Cocktailen av medisiner sirkulerte i kroppen til Tone i halvannet år etter utskrivelsen. Det er helt i tråd med hva farmakolog, Sigrid Narum, beskrev da hun vitnet i Lagmannsretten for Tone.

‒ Jeg var helt zombie i mange måneder, svetten rant, vanvittige abstinenser red meg dag og natt, jeg blødde fra alle kroppsåpninger fordi jeg hadde anemi. Jeg eide nesten ikke krefter i kroppen og satt utenfor huset mitt mesteparten av tiden. Jeg så helt sikkert fullstendig gal ut. Men, jeg var det ikke! Det var medisinene som hadde gjort meg slik.

Fastlegen holder på sitt

Etter utskrivelsen, fortsatte fastlegen til Tone å notere i journalen at hun hadde unormal adferd til tross for at diagnosene hun fikk i psykiatrien, er kjent døde og maktesløse. Dessuten stod han fortsatt på sitt at Tone ikke hadde hverken B12 mangel eller anemi.

‒ Fastlegen hevdet at han hadde fulgt alle retningslinjer, han hadde rett og jeg tok feil. Ferdig snakka! sier Tone.

‒ Jeg fikk ingen behandling mens jeg var i psykiatrien, ei heller da jeg kom meg ut av den. Jeg var stemplet, stigmatisert. Jeg hadde jo vært «innlagt». På lukket avdelingen til og med. Med det på «CV`en», skal det mye til at du blir sett og hørt når du kommer ut, sier Tone som opplever flashbacks, har mareritt om overgrepene, får angst og uro, blir lett oppfarende og annet som kjennetegner Post Traumatisk Stresslidelse. Den diagnosen kan Tone leve med. Den er 100 prosent korrekt.

Endelig behandling!

I 2015 fikk Tone mast seg til utredning av endokrinolog på Notodden sykehus. Det ble redningen.

foto: privat)

‒ Jeg ble undersøkt innenfra og ut i alle retninger. Blodprøver, gastroskopi og rektoskopi. Prøvesvarene levnet ingen tvil. Jeg hadde Morbus Chrons, anemi og B 12-mangel. Dette var ikke kommet til over natten. Jeg hadde gått fra 1995 til 2015 uten noe behandling for det som egentlig feilte meg. I journalen står det at jeg har hatt disse sykdommene sannsynligvis helt tilbake til 1995 og muligens før. Sammenlignet med prøver jeg tok da ‒ med lav Hb, lav B12 , forhøyet CRP, utslag på protein, blodig avføring og magesmerter i tillegg de klassiske symptomene på B12 mangel, hadde jeg vært ubehandlet i 20 år!

Endelig begynte ting å skje, og det raskt. Tone fikk behandling for det som egentlig feilte henne og det tok ikke så lang tid før hun kjente seg bedre.

‒ Ja, helt «normal», sier Tone og ler. Hun husker at hun gråt mye når den livsviktige medisinen begynte å virke. Hun gråt av både frustrasjon og glede.

‒ Jeg husker da jeg hadde greid å lage bolledeig for første gang på mange år. Det var like etter at jeg hadde fått den første sprøyta med B-12. En liten filleting vil mange si, men for meg var det som å ta en doktorgrad, forteller Tone som i ettertid har laget sitt eget firma der hun tilbyr foredrag i «Hvor galt det kan gå».

‒ Jeg jobber aktivt med ulike saker innen psykiatrien og ble blant annet hentet inn som foredragsholder under høringsrunden med å få endret tvangsparagrafen i psykiatrien i Norge. Jeg porsjonerer energien ut på saker som kan komme andre til gode. Det som skjedde meg, kan fort skje om galskapen ikke kringkastes, sier hun.

Hjelpepleieruniformen er for alltid lagt på hylla. I tillegg til PTSD har Tone fått ME etter å ha blitt behandlet i psykiatrien for noe hun aldri skulle vært behandlet for.

«‒ Jeg er blitt skadet for livet, jeg må leve med det»

Tatt på boksehanskene

Tone har alltid vært en fighter. Fra tidlige barneår og opp i voksen alder, var hun aktiv i skisporet og ble tatt ut til NM. I dag fighter hun på en annen arena. Hennes motstandere har de siste to årene vært Norsk Pasientskadeerstatning (NPE), Tingrett og Lagmannsrett.

‒ Det har blitt både oppturer og nedturer, men jeg gir meg ikke. Denne viktige saken skal opp for retten om ikke så lenge og jeg er absolutt optimist. Det må komme fram hvor galt det kan gå hvis fastlegen neglisjerer symptomer og ellers nekter å sende henvisning til spesialist. Like viktig er det å kommunisere at fasiten på B12-mangel langt fra alltid finnes i reagensrøret. Hvis det går for lang tid innen du får behandling, kan det utvikle seg til at du faktisk ender opp med å måtte få transplantert beinmarg.

‒ Mangel på B12 er både undervurdert og underkommunisert og kan lett feiltolkes. Ja, du kan absolutt bli deprimert eller få andre psykiske symptomer av å ha lav B12, men det betyr ikke at du blir bra av lykkepiller, sier Tone som har det greit dag. Men det er uansett vondt for henne å tenke på at så mye kunne vært helt annerledes om hun hadde fått riktig behandling for 20 år siden.

‒ Jeg håper de rette personene leser om saken min og ikke minst lærer noe av den!

Tone takker B12-Foreningen for

"det fantastiske arbeidet"de har gjort for henne!