SUPER WOMAN!!!

13.02.2019

Superwoman!!

Da kalenderen tippet 2019, skjedde det noe med kroppen min. Fysisk sterk og energi på topp.

Som tidligere sagt, så jobber jeg i stall. Jeg begynte januar med å arbeide 4 dager i uken, økte så til 5, nå er jeg der 6 dager i uken. Dette har fungert kjempebra!

Kink - hva er egentlig galt?

Forrige fredag, etter 5 dager (8 timer daglig) i stallen legger jeg meg seint og setter klokka på halv 6 neste morgen. Lørdag våkner jeg med kink i nakken men konstaterer at jeg har sikkert ligget forkjært. Kroppen sier egentlig nå i fra at kanskje den kunne fått en B12-injeksjon? Nei, tenker jeg. Alle kan ligge forkjært og injeksjonen skal tas på søndag som vanlig.

Jeg er i stallen i 6 timer, det er hektisk , - så dagen går fort. Tar en god varm dusj når jeg kommer hjem. Orker ikke kle på meg med det samme så sitter med et håndkle i sofaen en times tid før jeg orker å få på klærne. 

Tenker bare at jeg er sliten etter en lang uke, det er lov.

Jeg spiser middag selv om jeg egentlig ikke er sulten, tar en sjokolade til dessert for å se om trettheten kan forsvinne. Den gjør ikke det.

Kvalmen stiger

Kryper under teppet på sofaen, fryser og kjenner kvalmen komme. Panikken ulmer; jeg skal i familieselskap på søndag og kan ikke få omgangsyken nå?!?

Så begynner leddene å verke, deretter all musklatur. Hmm,  - kanskje det er influensa jeg brygger på? Har ikke tid til det nå! Sitter og kjenner virkelig etter om det begynner å bli vondt i halsen,så hodet. De typiske influensasymptomene, men de kommer ikke. 

Får visst bare krype til køys.

Stylter meg ut i senga, iskald og stiv. Tenker at dette virker så kjent, men samtidig så fjernt

Plutselig går det opp for meg; DETTE VAR HVERDAGEN MIN I MANGE ÅR! 

At jeg kunne «glemme» det? Samtidig blir jeg skremt over at jeg faktisk var så dårlig hver dag tidligere!

Jeg sover i 9 timer, tar injeksjon på morgenen og gjennomfører søndagens planer.

Ny uke

Mandag var jeg tilbake i stallen, frisk og pigg og uten nakkevondt.

Egentlig er jeg litt glad for å få oppleve dette. Nå setter jeg enda mer pris på hverdagen og tenker hvor heldig jeg er som har blitt så frisk som jeg tross alt er nå.

Kanskje har jeg lært å høre etter når kroppen skriker etter B12?  Ikke drøye den fordi det var feil dag. Hematologen har sagt til meg at jeg skal ta når jeg trenger.

En dag håper jeg at «alle» skal få denne muligheten å ha fri tilgang til vitaminet som gjør så godt!

Wenke