Vitamin B12

Skriv inn tekst her

Vitamin B12 - oppdagelseshistorie

Medisinske tidsskrifter begynte først å rapportere symptomer som vi nå kan sammenligne med symptomene på vitamin B12-mangel for nesten 200 år siden. 


Vi har identifisert tre tydelige perioder i løpet av de siste to århundrer: 


 Periode I: 1824 til 1926

I det nittende århundre beskrev James S. Combe (1796-1883) av Edinburgh et "dødelig sykdom "(Combe, 1824). 

Tilstanden kan ha vært kjent tidligere, da han refererer til tidligere arbeider (Lieutaud, 1816; Parr, 1819). 

Denne beskrivelsen utløste en mengde medisinske artikler som rapporterte lignende sykdommer blant mennesker som ikke åpenbart led av sult eller ernæringsmangel (Addison, 1849; Barclay, 1851; 

Fenwick, 1870; Flint, 1860). Thomas Addison (1793-1860) laget en assosiasjon til nevropsykiatrisk lidelse (Addison, 1849; Vaidya et al., 2009). 

I 1872, Anton Biermer fra Sveits (1827-1892) ga sykdommen navnet "pernicious anemia" fordi det var nesten alltid dødelig (Biermer, 1872; Huser, 1966).

Symptomer identifisert inkluderer megaloblastic rød blodceller og plakk i ryggsøylen (selvfølgelig  så man det etter mortem /døden) (Biermer, 1872; Charcot, 1868; Ehrlich, 1880).

 I 1900 ga Russell den første kliniske beskrivelsen av tilstanden til " Subacute kombinert degenerasjon" (SACD) av ryggmargen (Russell et al., 1900). 

I 1910 presenterte den amerikanske legen Richard C. Cabot (1868-1939) en sykdom for 1 200 pasienter. Bare seks var i bedring. Resten overlevde vanligvis bare mellom ett og tre år etter utvikling av symptomene (Cabot, 1910)

Innen 1920-tallet rapporterte regjeringskilder 10 000 uforklarlige dødsfall hvert år bare i USA, med lignende symptomer.

Imidlertid begynte man å anse dette for å være en hematologisk tilstand, og fremskritt for å identifisere årsaken og utvikle en behandling ble holdt tilbake.

 Utarmingen av røde blodlegemer ble ansett som det viktigste aspektet av sykdommen inntil mer moderne undersøkelsesmetoder førte til et bredere syn på manifestasjonene. 

Periode II: 1926 til 1979

Inntil utilsiktet oppdagelse av leverdietten av George R. Minot og William P. Murphy i 1926 hadde man ikke sett på forbindelsen med kostholdet. 

Disse forskerne utviklet en mer "Integrerende flerdimensjonalt syn" på sykdom (Wailoo, 1997, s. 97). Nesten ved et uhell, de oppdaget at leverdietten kunne kurere denne dødelige sykdommen. Det ser ut til at George H. Whipple, Minot og Murphy studerte en kur mot anemi hos hunder, og hadde allerede funnet ut at en leverdiett hjalp blødende hunder (hunder  de lot bevisst blø for å gi en kunstig anemi effekt) komme seg mer raskt. De prøvde leverdiett med voksne som som hadde med pernisiøs anemi, og fant en lignende resultat- (Minot & Murphy, 1926). 

Sykdommen, og dødsfall av sykdommen, må ha vært utbredt på dette tidspunktet, fordi de ble tildelt Nobelprisen for fysiologi og medisin i 1934 "for sine funn angående leverterapi i tilfeller av anemi" 

Selv om den faktiske faktoren som kurerte sykdommen ikke var kjent, var lever lett tilgjengelig, og mange mennesker hadde godt av det. 

På et tidspunkt fikk folk ha en ekstremt smertefull injeksjon på et halvt liter flytende lever månedlig.

 I 1929 oppdaget hematologen William Bosworth Castle (1897-1990) at en kompont i magen, som han kalte "egen faktor" (IF), manglet i pernicious anemia (Elrod & Karnad, 2003).

På 1940-tallet hadde vitamin B12 blitt identifisert som den aktive faktoren for å kurere den dødelige anemi (Cohn & Surgenor, 1949; Smith, 1948).

 Så i 1948 var den "ekstrinsiske faktoren", det vil si vitamin B12 isolert i krystallinsk form som cyanocobalamin fra lever av to uavhengige vitenskapelige team: Edward L. Rickes, Norman G. Brink, 

Frank R. Koniuszy, Thomas R. Wood og Karl Folkers på Merck laboratorier i USA (Rickes et al., 1948b) og E. Lester Smith og F. Parker ved Glaxo laboratorier i Storbritannia (Smith, 1948).

Videre arbeid med krystallstrukturanalysen ble utført av den britiske kjemikeren Dorothy Crowfoot Hodgkin (Scott & Molloy, 2012).

 I 1956 beskrev hun strukturen til dette store molekylet i sitt  arbeid som  gav henne Nobelprisen for kjemi i 1964 (Hodgkin, 1958; Hodgkin et al., 1956; Hodgkin et al., 1955; Kamper & Hodgkin, 1955) 

.Vi ser denne perioden som "gullalderen" for forståelse av vitamin B12.

B12-mangel var assosiert med nevrologiske problemer, inkludert multippel skleroselignende presentasjoner (Simson et al., 1950; Sobotka et al., 1958; Welch, 1957), og problemer med absorpsjon hadde vært forbundet med magenes svikt av syreproduksjon (Colombo et al., 1955; Haq et al., 1952; Ott et al., 1948; Rickes et al., 1948a). 

Periode III:

1979 til dags dato 

I nyere  tid ser det ut til å være utbredt å ikke akseptere at vitamin B12-mangel eksisterer. Chanarin   sin bok The Megaloblastic Anaemias (Chanarin, 1979):

 Likevel er forskningen av disse problemene i økende grad en tapt kunst. Det fokuset som fulgte håndteringen av pasienter med leukemi har ført til synkende interesse for andre blodsykdommer. Det enkle  å belyse  årsaken til megaloblastisk anemi er dårlig håndtert, kriterier for  diagnostisering st er ofte utilstrekkelige, og konklusjoner er ofte feil. 

Det kan være mange årsaker til dette. Konspirasjonsteoretikere kan hevde at farmasøytisk selskaper har ikke noe å tjene på at folk blir friske, og mye å tjene på å holde dem unna B12 Nasjonalister hevder  kanskje at utviklede land som Storbritannia eller USA umulig kunne ha ernæringsmangel i befolkningene. Forskere kan hevde at årsaken til symptomene er langt mer komplekse.

Resultatet er at pasienter ikke får diagnosen B12-mangel til tross for at de presenterer åpenbare symptomer; leger setter kriterier for diagnose som garanterer at bare de mest ekstreme tilfeller vil  bli diagnostisert; og de markedsfører dyre løsninger og begrenser tilgangen til en enkel, billig og effektivt supplement.

Dette betyr elendighet for veldig mange mennesker.


Dr.Chandy forfatteren av boken "B12 Deficiency in Clinical Practice"